Min historie:)

Min første fødte, min øyesten har nå siden han var rundt året opplevd mye smerter. Dette er hans historie!

Egentlig har alt begynt lenge før han ble året, men som førstegangsmamma, regnet vi alle med at det var magesmerter etc. Da han var litt over året klarte han å forklare seg og ordene som kom ut av munnen hans var:aua foten min,mamma! Det var da det som hele tiden har vært en kamp begynte....

Når jeg tenker på alle tårene, alle spørsmålene så forstår jeg den dag i dag at livet er ikke alltid ukomplisert:(

Alt ble tatt alvorlig ifra fastlegen...men hva hjelper det når alle prøver er fine? Selvfølgelig JEG vil ikke at det skal feile han noe, men når jeg ser hvor hardt dette rammer han, brister hjerte mitt. En gutt på 6 år skal ikke behøve spørre om å få medisiner før han går på besøk til noen. Han skal sove pga at han er utslitt etter en lang og spennende dag..ikke fordi han er utmattet av smerter....

Han har vondt i beina og armene, det kan komme plutselig,eller det kan komme snikende på. Hvorfor det kommer vet vi ikke, og det er vel det som er det verste, å ikke vite hva man skal svare gutten vår når han spør: mamma, hvorfor har jeg så mye vondt?

Det at han selv er redd for å gjøre ting i tilfelle han får vondt brister hjerte mitt. Han fortjener å sove når det er natt, uten at han har vondt! Han fortjener å dra på overnattingsbesøk uten at han må ha med medisiner! Han fortjener å slippe å ta alle verdens prøver, for jeg synes selv en blodprøve kan være vond... Jeg skulle så gjerne ønske at Haugesund, BErgen, stavanger eller oslo sykehus kunne gjort noe for han...Hver gang er det det samme...jaja vi fant ingenting denne gangen heller, dere får komme igjen om et år....Det er frustrerende og se at joda legene ser at han har vondt, de ser det plager han, avlikevel er det INGEN som forstår hvorfor?

Når skal vi få svar?

Minium 4 av 7 dager har han disse smertene, det kommer når mørket kommer og dessverre må vi altfor ofte ty til smertestillende....men når de svikter, hva har vi da?

Jeg skriver dette i et håp om at noen kjenner noen eller har noe informasjon om hva mitt neste skritt nå kan være? Sykehusene sier selv at de ikke har peiling og at det er lite de kan gjøre...

For hverdagen til en gutt på 6 år skal ikke være preget av smerte, men av lek og moro:(